Januar går mot slutten. Grå morgon ute men godt inne. Bikkja har lagt seg att. Det er ikkje noko som skjer. Så da kan ein like god bare slappe av i sofaen.
Det har blitt lite blogging idet siste. Mange årsaker til det. Men i dag prøvar eg meg med eit lite innlegg.
Sist veke var det som vanleg ei aktiv arbeidsveke. Og alltid godt når helga kjem. Eg var bedt i jenteselskap fredag, men på grunn av sjukdom i heimen måtte det avlysas. Eg var så programmera for selskap og jenter at då flytta eg arrangementet heim til meg. Eg kasta meg rundt og gjorde klar heimlaga fiskesuppe med grovbrød til. Pavlova vart baka i full fart. Og vin var i hus, og meir kom i hus etterkvart som jentene kom. Det blei ein flott kveld til langt på natt.
Laurdag var eg beden i eritreisk bursdagsfeiring hjå ein nabo. Og du verden så hyggeleg det var. Eg har aldri vore i slikt lag før. Barnet feira 1-års dag. Og huset fløymde over av nydeleg og mykje eritreisk mat. Og drikke. Og kaker. Utover ettermiddagen var huset fyllt opp med eritreiske seljordingar. Det var ein slags «lykke til i livet» seremoni. Eg er imponert over korleis dei alle støttar opp om kvarandres familiar. For meg var det ein fantastisk fin laurdag ettermiddag å få lov å vera med på dette. Så tusen takk.
Nå er eg i avislesemodus og gremmar meg over det eg les frå USA. Eg får sterk kjensle av at me vil få ein uroleg tid framover. Men så tenker eg som Lalum sa i ei avis i dag at han er overraska over at folk er overraska. Eg orkar ikkje tenke meir over dette nå. Filosofen Henrik Syse seier at «Han er bare president. Verden er mer enn USA».
På ein dag som denne skal eg kle meg godt for ein spasertur. Eg skal steike kalkufilet til middag. Eg skal strikke litt. Eg skal lese meir utover dagen. Og så har eg starta på lydboka «Britt-Marie var her» av Fredrik Backman. Det er same forfattaren som skriev «En mann ved navn Ove». Det er moro å lesa denne forfattaren. «Han har gjort det igjen!» er ein av kritikaranes dom. Så den boka anbefalar eg verkeleg.
Delar og denne videoen eg fann i dag. Nå kan me dykke oss ned på havbotnen på det fyrste undervatnsmuseumet i Europa. Stadig noko nytt.
Søndag og ennå ein fridag der eg ikkje skal gjera stort anna enn å slapp litt av.
Det brenn i peisen, kaffe er i koppen og bikkjene herjar rundt føttene og er sjeleglade for at matmor tek til vitet og står opp. Dei er ganske dresserte om morgon bikkjene, og eg treng ikkje ut på tissetur med dei veldig tidleg. Men rutinene er innarbeide og nå er det leiketid her.
Eg les som vanleg aviser. Trumpsirkuset fortsett. Dei siste dagane har eg tenkt på Netflixserien «House of cards». Då eg var i New York fyste gong i 2012 var byen pryda med store reklameplakater for serien som hadde premiere med Kevin Spacey i hovudrolla som Frank Underwood og Robin Wright som kona hans. Eg er stor fan av Spacey og interressert i politikk. Eg las om serien og heim igjen abbonera eg på Netflix. Eg trur eg såg alle episodane på nokre kveldar og nettar. Og eg syntes serien svara absolutt til forventningane. Det dreiar seg om Det kvite hus og toppkandidatane i USAs politiske miljø. Det er så rote og korrupt at eg tenker at ja dei må jo laga action for å få til gode seriar som skal vare i årevis. Seinare venta eg bare på neste sesong. Og sjølsagt så blei narcissistiske Frank Underwood president etter løgn og bedrag. Nå er femte sesong klar og kjem på skjermen i mai. Gler meg. Ser i avisa i dag at «teaseren» blei sleppt same dag som presidentinnsettelsen. I et 28-sekunders langt klipp visas det amerikanske flagget vaiande i vinden. Det er overskya og me hører barnestemmer lese opp USAs trusbekjennelse. Kamera zoomar ut og der ser me flagget heng opp ned framfor Kongress-bygningen.
Og eg tenker at serien er akkurat som verkeleghetia har blitt.
Ta deg tid til å sjå denne serien er mi anbefaling.
Apropo det amerikanske flagget som heng opp ned: Bare dersom det er ekstrem fare for liv og eigedom står det i flaggkoden for USA, skal flagget hengast opp ned. Dette visste ikkje eg.
Men eg såg på programmet Walkabout i gårkveld med Nils og Ronny som reiser rundt. I går var dei i Detroit, «The american dream» og bilbyen over alle ein gong i tida. Flagget var hengt opp ned der fordi innbyggarane ville varsle om dei forferdeleg tilstandane i byen. I dette programmet fekk me tilbakeblikk frå femtitallet når Detroit var bygd opp som ein stor industriby. Det var etablering av bilfabrikkane og mange arbeidsplassar og fine bustader. I går såg det mest ut som me var i krigsherja Syria. Budstadfelta var fråflytt, søppel overalt. Det var lovlause tilstandar og frå millonar av innbyggarar var det nå bare 700 000 igjen. Andre hadde reist pga lovlause tilstandar osv. Og programmet var reprise frå 2014.
Etter å ha sett programmet kan eg godta forklaringa på kvifor Trump er blitt president. Dette er velgarmasser som har stemt han fram. Og det er sikkert slik i mange andre distrikt også. Trist å sjå men ikkje vanskeleg å forstå.
Må bare ta med imponerande tal frå Womens march i går. Over tre millioner ute i gatene og demonstrerte i byar i USA i går. Den største marsjen nokon gong i USA.
Der skulle vi ha vøri Kal´
Nå er de sikkert så lei av å høre om kva eg tenkjer om Trump og USA at eg skal slutte heilt å skrive om det dersom det ikkje kjem store katastrofer.
Og så er det strikkeprosjekta mine då. I går var det faktisk så vårfint i solveggen min at eg kunne site ute og kose meg med strikkinga mi. Ferdig med eit prosjekt og i gang med neste.
Nå er det Mariuskjole i Alpakka til ei lita frøken som kan bruke den i barnehagen.
Ser at det har vore fleire innom denne veka og sett etter ny post på bloggen min. Beklagar at det ikkje er tilfelle. Tida har ikkje strekke til denne veka. Men nå er det fredag og i den store verda er Donaldperioden i gang.
Las artikkel skrive av Morten Strand i Dagbladet. «Det er alvor nå». Det var interresant lesing. Han skriv om narsissisten Trump.
(Narsissisme, egentlig sykelig eller skadelig selvnytelse (forelskelse i seg selv), en betegnelse hentet fra den greske myten om ynglingen Narkissos som så sitt eget speilbilde i vannet og ble så forelsket at han ble dømt til å tæres hen og dø. I dagligtale brukes narsissisme nærmest synonymt med selvopptatthet. Narsissismebegrepet slik det brukes i psykiatri og psykologi har imidlertid en viktig tilleggsdimensjon, nemlig at personen ikke bare er opptatt av seg selv, men også nyter seg selv, sine egenskaper, evner, suksess og ytelser (produkter).(Henta frå Store norske leksikon)
I artikkelen opplyses det om ein Harvard-professor, Howard Gardner som kallar Trump «oppsiktsvekkende narsissistisk», og ein kollega brukar videoar av Trump i undervisninga for å beskrive fenomenet.
Ellers så har det blitt ein fin spasertur i ettermiddag før mørket kom. Det var nesten som det skulle vore i mars månad. Og det ser ut til å bli fine dagar i helga og. Eg tok nokre bilde av den vakre, raude himmelen både i dag tidleg og i ettermiddag. Eg er ingen stor fotograf, ser at mange legg ut flotte instagrambilde av ein raud himmel. Men det var ikkje det eg tenkte på. Eg blei ståande å snakke med naboen i ettermiddag om kvifor det er så vakre himmlar om dagane. Me kom ikkje så langt at me fann ut av det. Eg har og sett ein kraftig planet eller stjerne dei siste kveldane på himmelen. Googla dette i går, men fann ikkje ut kva det var for noko. Det må eg finne ut av. Har lasta ned ein app på iPhonen men det var ikkje stjerner å sjå nå i kveld.
Helga står for døra og eg gler meg til å slappe av. Strikking, lesing, ut på tur er noko av det eg tenker å gjera.
Nå er det snart leggetid for nokon. Eg skal unne meg å site opp nokre timar ennå. Avsluttar strikkeprosjekt og må gjera ferdig siste centimetrane på lua eg er i gang med. Og så har eg masse eg skal sjå på Netflix for tida. Så det er vel bare å rigge seg til og sette i gang. Og glede meg til laurdag morgon for då blir det egg og bacon til frokost. Det er ikkje noko eg et kvar dag. Så sov godt folk og kanskje har eg noko vettug å meddele i løpet av helga.
De har nok registrera at nå er det nynorskblogg her på sida. Det skal iallefall prøvas ei stund.
Ein nydeleg dag er snart halvvegs. Eg har vore på ein fin spasertur ned og opp bakkane med mine firbeinte venner. Vårfølesen var nesten til å ta og føle på. Så godt å vera menneske.
Under avislesinga mi i dag merkte eg meg eit innlegg av Andreas Hompland frå denne veka i avisa Dag og tid. Den omhandla diktaren Tor Jonsson. Visste du at det har vore Tor Jonsson jubile i 2016? Hundre år sidan han var fødd. Eg har ikkje fått det med meg.
I Dag og tid stod det: «Tor Jonsson-jubileet er over. Han var fødd i 1916 og tok ein overdose piller natt til 11. januar 1951, i sommarhytta han leigde ved Bunnefjorden. Der fann venen Tarjei Vesaas han då dei braut opp døra dagen etter. Tor Jonsson døydde 14. januar, 34 år ung.»
Det er trist å lese om denne flotte diktaren som bare blei 34 år gamal. Det var liksom elendighet frå starten av. For nokre år sidan las eg biografien om Tor Jonsson «Berre kjærleik og død» skriven av Ingar Sletten Kolloen. Eg likar å lesa biografiar. Har lese om mange av dei store. Knut Hamsun, Sigrid Undset, Amalie Skram, Olaf Bull for å nevne nokre. Det forklarar på ein måte noko av det dei har skrive og gjer det litt lettare å skjønne. Men tilbake til Jonsson. Eg hugsar at eg såg for meg denne bitre, sjølvhatande mannen der han held til i sine unge år. Fattigdom og husmannsånd var noko av det som sit att i minne mitt. Han fann seg aldri til rette og greide ikkje leve dette livet. Gripande og trist lesing. Eg lever meg fort inn i slike liv til dei som ikkje er heilt A4 personar. Og nettopp fordi dei ikkje er som alle andre blir det stor diktning og.
Eg anbefalar å lese Kolloens biografi om diktaren.
«Bikkja» har spist opp ladekabelen til Mac´n min! Så det er begrenset med strøm på maskina. Grrrrrrrr. Jeg kunne kvalt den lille rakkeren. Men jeg må nok bli bedre på å legge tingene utilgjengelig.
Grrrrrrrrrrr! Denne fyren finner på mye rart.
Det er lørdag morgen for meg, formiddag for mange andre kanskje som har vært oppe og i drift flere timer. Jeg sløver meg gjennom lørdagsmorgenen. Ser at det er grått ute. Det betyr mye innedag for meg. Har skummet noen nettaviser. Og irriterer meg at jeg klikker meg inn på veldig mange oppslag om Donald Trump. Kan jeg ikke bare slutte å lese om denne dusten! Men jeg merker at dette gjør meg usikker på hvordan det skal gå i denne verden. Greier han å hisse til alvorligere tilstander rundt om i verden. Han har ikke filter og det er skremmende. Og så er det noe med at gjentas ting ofte nok, ja da blir det «sannheten». Snart blir det kanskje slik da at når ting han ikke liker blir avfeid som usant, så tror vel publikum at dette er sannheten til slutt da. Nei dette er tragisk. Men han er valgt og vi får se. Skulle bare ønske jeg ikke leste så mye om denne fyren.
Avisene er fylt opp med samme stoff overalt nesten. Jensen, Breivik, Mette-Marit som forsvarer en voksen sønn (jøye meg), realitystjerner i haugevis og ulvebråk. Og så 4-stjerners middag da! Hvem trenger vel psykolog når man kan være på TV. Så det blir mye overskriftsleing på noe av dette Jeg blir liksom trøtt på disse tingene.
«Ari Behn inviterte til 4-stjerners TV-middag i nytt hus»
«Denne middagen var egentlig det beste jeg kunne gjøre for å kickstarte mitt nye liv»
Breiflabb og stekte bananer på menyen»
Ikke akkurat mine favoritter de fleste her
Ellers så skal jeg bruke dagen i heimen. Hadde jeg vært litt tøffere så hadde jeg skullet lagt ut et bilde før og etter i heimen. Men her ser slik ut etter en travel uke med klær og ting og tang overalt, så det tør jeg ikke. Man vil jo helst fremstå som flink og systematisk og ha kontroll. Men det er neimen ikke alltid at det stemmer. Så jeg får ta et skippertak i helga.
Er innom og skriver en liten snutt her bare fordi jeg ser at det er flere besøk på bloggen min hver dag, og tenker da vil vel noen ha litt å lese om da. Og det er hyggelig. Kanskje har jeg litt filosofiske tanker som kan deles i løpet av helgen. Hvem vet. Uansett, ha en fin start på helga, jeg må sette i gang.
To nye bilder har kommet opp på kjøkkenet. Jan Baker
Torsdag og vi er allerede kommet langt ut i det nye året. For meg som er i jobb er alt ved det gamle igjen. Full fart. Og slik er det best.
Det har vært neon helgrå dager denne uka. Og jeg kjenner at det er så som så med energi. Trøsten er at det går mot lysere tider. Og at det var nydelig på søndag. Her jeg bor er det ikke solløst om vinteren, og på søndag lyste sola inn i stuevinduene. Nesten litt påskestemning.
Ellers så er det ikke så mye som skjer utenom vanlige rutiner.
Ting jeg merker meg i avisene har vært, utenom Jensen-saken og Breivik-saken, blant annet:
«Kvinnen som avslørte opptakten til andre verdenskrig, er død. Clare Hollingworth ble 105 år gammel. Hollingworth var journalist og forfatter, og er særlig kjent som den som avslørte de første skrittene i andre verdenskrig. Hun begynte i den britiske avisen The Daily Telegraph på sensommeren 1939 og ble sendt til den tysk-polske grensen. Der oppdaget hun at det var samlet hundrevis av tyske stridsvogner i forkant av den tyske invasjonen av Polen, noe Hollingworth meldte hjem til London.»
Og de fleste har vel fått med seg sirkus-Donald. Jeg tror av og til dette er en farse. En president som twitrer og skjeller og smeller og uttrykker seg som en 12 år gammel ungdom. Blant annet om Maryl Streep som egentlig er veldig oppskrytt som skuespiller i Hollywood i følge Donald. Skjønner ikke helt hvordan han skal få tid til å styre dette mektige landet hvis han skal twitre i raseri mot alle som går han i mot. Nei, hvordan skal dette gå?
Og Obama ser ut til å være mer populær enn noen gang. Og for en mann. For en karisma. Og for en familie. Det er ikke lett å hoppe etter Wirkola uansett Donald eller andre. Mye kan skje i tiden fremover.
Jeg har vært på salg. Garnsalg. Jeg elsker jo garn og strikker mye. Nå venter et arbeid til en liten ny verdensborger som er ventet i mars. Og da må det strikkes noe fint. Jeg er ferdig med en liten body og jakke er godt i gang. Satt oppe til kl 2 en natt for å ferdigstille en Mariusgenser som skulle fly avsted til barnebarnet i Oslo. Og det gjorde den. Håper mottaker blir fornøyd.
Og så har vi bamseprosjekt på gang på Frivilligsentralen. Vi skal strikke et stort antall bamser som Seljord Folkehøgskule skal ha med seg til Nepal til våren. Jeg ser for meg disse små barna som skal få disse bløte, kosedyra. Det er moro.
I dag har jeg vært på Notodden sykehus til en undersøkelse. Jeg tenker hver gang jeg er på sykehuset at det å være så noenlunde frisk, det er ingen selvsagt ting. Mye trist å se når man er i slike hus. Så jeg er vel hjemme og klar for nye tak.
Å hvor har denne uka blitt av tro? Ny fredag og ny helg. Da er det bare å glede seg og nyte fridagene som kommer.
Og her venter to firbeinte på en tur på glatta. Så det ble dagens lille blogg. Ha en fin kveld.
Jeg har lyst til å starte dagen med å dele dette med dere.
Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ein morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Olav H. Hauge
Dråpar i austavind, 1966
Jeg har klippet ut denne artikkelen under fra Olav H. Hauge-senteret som jeg synes var interressant:
Det er den draumen – eit dikt med mange liv
«Det er den draumen» vart søndag 18.9.2016 kåra til Noregs beste dikt gjennom tidene av sjåarane og lyttarane til NRK-programserien «Dikt & forbannet løgn». «Diktet kunne vore sunge av Beatles,» skreiv Eldrid Lunden då diktet kom ut. Konsulenten forlaget nytta på førehand meinte dette var blant dei svakaste dikta i samlinga.
Hausten 1966 kom Olav H. Hauge med si femte diktsamling: Dropar i austavind. Det siste diktet i denne samlinga «Det er den draumen» har vorte ståande som det mest folkekjære diktet til Hauge. Men det var ikkje gitt at det skulle bli slik.
Avvist i Profil
Tidligare det samet året tek studentane i tidsskriftet Profil kontakt med Hauge. Tor Obrestad, Eldrid Lunden, Paal-Helge Haugen, Einar Økland og Jan Erik Vold er blant dei mest sentrale i det som vart kalla Profil-gjengen. Dei vil gjerne lage eit eige nummer om Hauge og diktinga hans. Han svarar ganske seint mot sommaren. Tor Obrestad, som då var redaktør, ønska seg særleg nye dikt av Hauge.
Hauge hadde ikkje fått ro til å få skrive ei heil ny diktsamling, men etter at komponisten Geirr Tveit hadde oppmoda han til å skrive nytt sender han til slutt 11 dikt til tidsskriftet. Blant dei er «Det var den draumen» (som det heitte i tidlege manuskript), men det vert ikkje trykt då. Berre fire av dei elleve dikta vart vald ut. I tillegg har Økland eit dikt til Hauge, Tufteland eit intervju med han og Obrestad har skrive ei innføring om diktinga til Hauge. Profileringa i dette studenttidsskriftet var med på å gjere Hauge meir tilgjengeleg for ein ny generasjon lesarar.
Blant dei svakaste dikta i samlinga
Det er ein fredag i august 1966 og Hauge har nett sendt frå seg manuset til den nye diktsamlinga si. Han sender 109 dikt til forleggjaren Dybvad i Noregs Boklag og ber han vurdere dikta til ei ny utgjeving. Mengda dikt har auka betrakteleg sidan han sendte frå seg den vesle bunka til Profil midtsommars. Somme av dikta hadde riktig nok vore på trykk i blant anna Syn og segn, men dei vart ikkje prenta i bokform. Allereie måndagen har han ombestemt seg og sender framlegg til ny innhaldsliste der han endrar rekkefølgja mykje og innhaldet noko.
Då Hauge to år tidlegare, saman med Ragnvald Skrede, ville gi ut Dikt i utval ba forlaget om at Hauge finansierte utgjevinga sjølv. Også ved dei tidligare utgjevnadane gjekk det ganske lang tid og mange brev fram og tilbake før dikta vart gitt ut. Denne samlinga gjekk det raskt med. Allereie same veka sender Noregs Boklag samlinga til konsulent Odd Solumsmoen, og 18.8. (på Hauges 58-årsdag) sender Solumsmoen konsulentfråsegna til forlaget. Solumsmoen er svært positiv til samlinga og kallar det «en sterk original og personlig samling dikt». Blant mange små har han to store tilbakemeldingar: Det bør liggje ved ei ordliste slik at også austlendingar kan nyta dikta og diktet «Det var den draumen»er «en oppramsing som for meg fortoner seg som kvern på tomgang, og poenget blir borte for meg.»
Kunne vore sunge av Beatles
Likevel blir diktet med vidare. Allereie 1.9. det same året kjem boka i trykken. Hauge arbeidde ganske raskt med dikta i Dropar i austavind. Dei kom til over ein rask periode. Det er ikkje mange endringane frå dei første dikta han sendte til Profil og Noregs Boklag til det manuset som vert gitt ut, men ei endring er viktig i denne samanhengen. «Det var den draumen» vart i løpet av dei få vekene til «Det er den draumen».
Og sjølv om diktet ikkje vart med i Profil og ikkje vakte åtgaum hjå konsulenten til forlaget så traff diktet i etterkant. Eldrid Lunden, som seinare vart Noregs første professor i forfattarstudium og då var ein del av Profil-krinsen, skreiv om sluttdiktet i samlinga, som altså var Det er den draumen: «Boka som endar med eit dikt som nærmast er psykedelisk, som kunne vore sunge av Beatles, som fanga stemninga hos unge såvel som modne utan å vite om det sjølv, eit dikt skrive som trance, med attlatne augo.»
Konfirmasjon
Diktet har verkeleg fått leve sitt eige liv. «Din veg», «Eit ord» og «Det er den draumen» er dei tre dikta av Hauge rettigheitshavarane Det Norske Samlaget og Bodil Cappelen oftast får førespurnad om å bruke. I tillegg vert det nytta utan førespurnad i mange samanhengar.
Også i politikken har diktet vore mykje nytta. Liv Signe Navarsete opna Hardangerbrua med orda «Godtfolk! ”Det er den draumen me ber på, at noko vedunderleg skal skje” sa Olav H. Hauge, som levde all sin dag berre nokre kilometer herfrå. Og i dag skjer det! Hjarteleg til lukke med dagen og denne fantastiske brua!» Heile diktet pregar første sida av utgreiinga som bana veg til den såkalla kvalitetsreforma i høgre utdanning «NOU 2000: 14 Frihet med ansvar— Om høgre utdanning og forskning i Norge».
Diktet har òg vore lese i eit utal bryllaup, bursdagar og konfirmasjonar. Diktet er berre nemnd ein gong i dei 70 åra me har med dagboknotat etter Olav H. Hauge. Då er det ein slik samanheng:
«5. mai 1991
Til Voss. Konfirmasjonsfest på Mølster for ungdomar som høyrer til Human-etisk Forbund. Eg hadde lova å lesa litt der. Festleg samkoma; mykje fint folk. Musikk; song; tale av Gjeldsvik (forfattar frå Bergen. Eg las tri dikt («Kissebærtre», «Hugsar du?», «Det er den draumen»). Det gjekk bra, trur eg, endå eg kjende eg var veik etter all forkjølingi eg har dregest med i det siste. Kvøv, sinus, hoste. Sol um dagane no, ikkje ei skyfille, men kaldt. Etter høgtidi på Mølster var me bedne til middag på Gjerdåker, hjå Jon og Kjellaug. Og der var hyggjeleg som det alltid er der. Johannes og kjærasten var i Trondheim.»
Litteraturvitar Jørgen Magnus Sejersted har skrive at diktet «[…] i sin stilsikre behandlng av det velkjente drømmemotvidet fremdeles bærer sin sviskestatus med uforstyrret ro». Det kan sjå ut som om han har rett i det.
Kjelder
Bjørkøy, Aasta Marie Bjorvand 2016. Eit dikt vert aldri ferdig. Teksthistorien til Olav H. Hauges dikt. Oslo: Vidarforlaget
Hauge, Olav H. 2010. Dikt i samling. Oslo: Det Norske Samlaget
Navarsete, Liv Signe 2013. Tale ved opninga av Hardangerbrua
Sejersted, Jørgen Magnus 2007. «Olav H. Hauge» s. 190-223, i Bjerck Hagen og Aaslestad (red.): Den norske litterære kanon 1900-1960. Oslo: Aschehoug.
Diktet ble som sikkert alle vet kåret til det beste diktet gjennom tidene siste høst. Leste at Bodil Cappelen som var gift med Hauge fortalte under utdelingen i høst:
«Olav drømte om å ri inn til en stille vik fra et stormfult hav, om å finne ro og fred i sinnet».
Første arbeidsuke i 2017 er unnagjort. Og det er heldigvis blitt fredag kveld. Jeg hadde en forholdsvis tidlig avslutning på kontoret i dag og kom hjem i dagslys. Det er så deilig. Og ute lavet snøen ned og alt var blitt hvitt. Vakkert. Men så glatt. Jeg fyra opp i peisen og slengte meg litt på sofaen. Merket at jeg har vært veldig trøtt i dag. Så jeg tok meg likegodt en høneblund under et stort og godt pledd mens det spraka i peisen. En hund ved siden av meg og en på golvet ved siden av sofaen. Det gjorde veldig godt og jeg kan nyte kvelden og litt natt i dag.
Vedmannen min hadde vært her og stablet vedsekker på terrassen. Ringte og bestilte mer ved for noen dager siden, og snakk om service. Sekkene var bært inn til husveggen under tak og stablet fint. Så Seljord Vedfabrikk er super. Så nå kan det bare komme mer kulde.
Rart det der med at jeg er så glad for at det er fredag. Javel, men da er jo også dagene unnagjort og tida raser fra meg. Skulle ønske at det ikke gikk så fort, men samtidig er det deilig å ha unnagjort arbeidsuka og kunne glede seg over fridager. Rare tanker det der.
Dagens middag ble wok. Og det smakte deilig
Uka har vært fin. Godt å se hyggelige kollegaer igjen etter juleferien. I dag var det fullt i lokalene fra tidlig formiddag. Slik liker vi det. Og fra uka som kommer er alle aktivitetene våre i full gang. Så da er det noen uker fram til påske med full fart.
Og så har mitt eldste barnebarn fylt 21 år denne uka. Og jeg husker som i går den dagen ho kom til. Det var stas. Og det er fortsatt stas.
Jeg må ha noen prosjekter på privaten. Kan liksom ikke sitte stille jeg. Så jeg er ennå usikker på hva jeg skal sette i gang med. Hadde jo tenkt å innlemme et soverom i stua, men er kommet fram til at det koster mer enn det smaker. Så det er foreløpig parkert. Og da skjønner jo alle at det er ikke jeg som er Lottomillionærdama fra Seljord. Men kanskje i morgen! Nei da, det skjer nok ikke. Men må si jeg sjekket kupongen ekstra etter at jeg leste at Norsk Tipping ikke hadde fått tak i vinneren på nyttårsaften. Uansett, jeg gleder meg på damens vegne. Hyggelig at noen får slike fine overraskelser.
Ellers så skal jeg, hvis det ikke er speilblankt i morgen, gå en god tur med dyra mine. Drive litt egenpleie på badet. Jeg fikk nemlig en hyggelig julegave på etterskudd i dag. Og det er en slik sak som sikkert gjør at man blir slående vakker og med silkehud. Skal prøve i morgen. Alltid spennende med nye produkter. Så takk til deg som kom med den. Og så skal jeg (og hundene) i jenteselskap i morgen kveld. Gleder meg til det. Alltid hyggelig i lag med disse jenten. Og på dagen i morgen så skal jeg jo ha med meg Popquiz, ukeslutt og PILS. Ikke mye igjen av lørdagen da gitt. Men jeg kan slappe av på søndag og jeg. Nå er det strikketøy, kaffe og en bitteliten sjokoladebit (jeg prøver jo avvenning av søtsaker…..)!
Så er det bare å ønske det nye året hjertelig velkommen. Nye, blanke ark. Og foran meg ligger det 362 dager som er ubrukte og håpefulle. Året har allerede rukket å bli tre dager gammelt. Og jeg skal venne meg til å skrive 2017. Jeg har skrevet 16 noen ganger allerede.
Det er liksom bare en dag etter ferien på kontoret så er alt som vanlig. Hverdag og arbeidsoppgaver. Greit det.
Ved årsslutt er det alltid litt mas med regnskapsbilag og saker og ting som skal gjelde for året 2016. Så det har jeg brukt tida mi på i går og i dag. Men i dag ble papirene overlevert på regnskapskontoret og jeg puster lettet ut.
Litt fin start kan jeg vel si at vi har hatt i går og i dag. Fullt trykk blir det ikke før i slutten av uka.
Jeg har ikke vært inne her på bloggen på noen dager. Som jeg skrev sist er det ikke mye futt i dama når to små sjarmerende jenter har vært sammen med besta i tre-fire dager. Jeg hadde en flott tid med jentene i nyttårshelga og er så takknemlig for «lånet». Men det er også godt å senke skuldrene og sitte i nyvaska hus og bare ha seg selv å tenke på.
Det som kanskje er mest slitsomt om dagene er den forferdelig isen og glatta. En av mine kjære frivillige greide å falle stygt på nyttårsaften og fikk et stygt brudd i høyrehanda. Det vil nok ta sin tid. Men godt det ikke var et lårbein eller så.
Jeg balanserer meg rundt på piggsko når jeg er ute med de firbente vennene mine. Det har gått bra så langt.
I går ettermiddag fikk jeg en hyggelig invitasjon til en venninne som vill by på en deilig omelett og noen glass rødvin sammen med en annen venninne. Snakk om luksus på en vanlig mandags ettermiddag. Jeg hadde gjort klar er form for å steike poteter og steike noe middag. Men den forma for inn i kjøleskapet og ble brukt i dag. Jeg stakk innom Meny og kjøpte noen aldeles deilige fiskekaker og vips så var det en liten festmiddag.
Jeg har nemlig noen nyttårsforsetter. Og et av de er å prøve å spise enda sunnere mat. Jeg synes selv jeg eter variert og sunt, men det blir nok litt mangelfullt innimellom. Så nå er sjansen til gode vaner. Alltid ryddig i hodet mitt å starte opp slike prosjekter ved et nytt år eller ny mandag eller lignende. Men det skal og sies at ofte varer ikke disse forsettene så lenge. Vi får se. Jeg har også et vanvittig søtsug. Jeg elsker sjokolade. Det er noe jeg også skal jobbe litt med. Så nå sitter jeg her med en svart kaffe uten min deilige sjokolade til. Snart skal jeg kle meg og ut å gå. Så har jeg nok å engasjere meg i så går det nok bra.
Ellers så gleder jeg meg til noen ny TVserier. Arvingene for eksempel. Fikk ikke sett første episoden i går, så det blir litt av kveldskosen i dag. Ellers så startet NRKserien Valkyrien opp søndag. Og det lover bra. Det kan være litt slitsomt å begynne å se på serier, man blir i grunnen bunden opp da. Men nå er det jo så greit å se nettTV og se det når det passer meg. Hvit Mariusgeser er i arbeid og det passer godt med go´stol og en pennende TVserie kombinert med strikketøyet.
Ha en fin kveld folkens.
Tar med denne fine jenta på leikeplassen vår i nyttårshelga
verkeleghetia har blitt.
Etter å ha sett programmet kan eg godta forklaringa på kvifor Trump er blitt president. Dette er velgarmasser som har stemt han fram. Og det er sikkert slik i mange andre distrikt også. Trist å sjå men ikkje vanskeleg å forstå.
Helga står for døra og eg gler meg til å slappe av. Strikking, lesing, ut på tur er noko av det eg tenker å gjera.
Og her er lenka til artikkelen i Dag og tid:
M A D A M A N N E 