En ganske alminnelig lørdagsmorgen

Dagen ser ut til å bli vakker. Måtte ut på den islagte terrassen min på utslitte filttøfler og morgenkåpe for å få med meg denne fine morgenstemningen. Det er litt med fare for lårbeinsbrudd på tøfler i dette været på en treplatting. Men her er jeg. Safe and secure.

Men det ser altså ut til å bli en fin dag. Ja de fleste  dager er fine, men sånn værmessig tenker jeg at det ikke alltid er like fint. Så det er det første jeg kan glede meg over i dag. Ellers er det litt stillere i heimen enn vanlig. Dina, den eldste hunden min, er reist på hyttetur i helga. Og det er litt trist. Jeg svaner ho. Men det som merkes mest er at det å bare ha denne bromlebass-hvalpen hjemme alene er liksom så stille. Ingen som løper å herjer eller maser rundt beina mine. Ikke det at Dennis ikke maser litt innimellom, men han er liksom litt nuv og lei seg fordi vi er aleine. (Han har akkurat spist i stykker de dyreste billene mine som lå på et bord her. Og det er jo ikke så bra).

Og det å gå tur med en hund er jo noe helt annet enn å ha to. Det er som det var å få barna. Først en som du kunne vie all tid til og så plutselig ble det både to og tre. Og da hadde man glemt hvor enkelt det var nåe bare en skulle kles på. Så altså: Vi savner Dina her oppe i bakken.

Men mitt fine barnebarn og kjæreste er på hyttetur her og liker å ha med seg Dina, Lady Di som de kaller henne. Forresten litt artig det med urbane Frognerfrøkener når de skal på fjelltur i bekmørket. Det er liksom ikke så lett tydeligvis å forestille seg at det ikke er gatelys og nybrøyta veier på 800 meters høyde. Ungdommene ankom ved midnattstid med litt småsko på beina og litt lite tøy kanskje. Men varmt og godt innendørs og de kommer til å få en fin helg med litt fri fra alt mas og kjas i hverdagen.

Jeg har hatt en veldig hektisk uke. Har stekt ribbe tre dager på rad på jobben. Og vi har servert store mengder med risgrøt flere dager. Så jeg er så forsynt av lukten av julemat. Godt jeg ikke skal stå for julemiddagen selv i år. Det har forresten vært en fantastisk fin jobbuke. Vi har hatt veldig mange hyggelig mennesker ut og inn i lokalene våre. Det er som min kollega Agnes som er fra Polen sier: Å det er jo som en stor familie dette her. Og det er det virkelig. Vi har fått til en fin arena og møtested og vi som jobber der koser oss hver dag. Men det blir godt å få litt juleferie snart og hvile litt.

 

I dag skal det ryddes og vaskes i heimen. Boder som flyter over av rot som kastes hit og dit i en travel hverdag. Skjønner ikke at det er mulig å rote slik. Og så fint jeg får det i bodene hver gang jeg tar dette skippertaket. Men det blir visst ikke annerledes. Noen steder må man vel ha rotet sitt.

Så er det noe med det å skulle ta seg tid til å besøke litt familie og gamle venner før jul. Det er ikke lett å få gjort. Alltid så kommer det noe annet man gjør isteden. Men i helga må jeg ta en liten runde. Ikke fordi jeg må, men fordi det er koselig å se venner og familie av og til. Det er blitt lite av det i 2016. Og det er ikke lurt å stoppe å pleie gamle vennskap. Det er viktig å ha disse trauste gode vennene som har følgt meg siden ungdommen. Kanskje det kan være et nyttårsforsett å ha litt mere kontakt med familien og disse vennene.

 

Ellers så har det jo vært forferdelig å se TV-bildene fra Aleppo denne uka. Jeg velger bort nyhetssendingen nå merker jeg. Samtidig får jeg vond smak i munnen av å få lov å ha det så trygt. Hvorfor kan det være så vanskelig å få stoppet denne galskapen? Vi er nå snart blitt immune mot disse grusomme bildene også. Det er blitt vanen å se mennesker i den ytterste nød og fortvilelse. Hvordan skal det ende til slutt? Og ser i avisene i dag at ny sultkatastrofe er under oppseiling i Jemen. Mennesker som sultes til døde. Og det vil nok føre til nye flyktningestrømmer. «Deilig er jorden» stemmer neimen ikke.

Men man kommer raskt tilbake til sin egen verden og gjøremål. Kaster en ny kubbe i peisen, en kaffe til og så er det «kjøyr» inne i boden……

 

Ha en fin lørdag da.