Godt nytt år!

Bildet er lånt

Selveste nyttårsaften! 2016 ender i dag.
Det er alltid vemodig når et år er omme. Det er gode minner og mindre gode minner man tar med seg videre fra dette året også. Mest av alt er det vemodig at tiden går så fort. At man har brukt opp enda et år av denne lille tiden man har til rådighet her på jorden. Det har nok noe med alder å gjøre også dette. Man er i livets høst og vet at mesteparten ligger bak en. Men forhåpentligvis har jeg mye foran meg og mange fine år med familien og venner.

Jeg er ikke glad i nyttårsaften. Kanskje fordi jeg alltid har hatt hund og bodd i tettbygde strøk. Raketter som suser rundt husveggene fra 18 tida om kvelden og fremover. Tar gjerne ikke slutt før i kveldinga 1. januar. Jeg husker Siko, en bearded collie,  som krølla seg sammen under toalettskåla på badet og lå der skjelvende i mange timer. Ingen ting var til hjelp. En gang stakk han til skogs og jeg var inne i mørke furuskogen ved midnatt i silkestrømper og blondekjole. Huff ja. Men etter at jeg ble alene har jeg som regel droppet nyttårsfeiring. Og det gjør ingen ting. Jeg opplever det som en helt vanlig kveld. I dag er det litt spesielt fordi jeg har bestemorbarn her som skal tilbringe noen dager med mormor. De er ennå så små at de ikke har noen store krav til feiring. Litt stjerneskudd i mørke på terrassen før sengetid er vel ok tenker jeg. Og når man er bestemor over noen dager er det ikke fritt for at man ikke er altfor pigg etter at de søte små har lagt seg.

Fjellgeiter

I dag har vi spist, kledd på lagvis med stive klær og vært ute på glattisen med nabobarna. Det er det som er mest stas å være på besøk. En bestevenninne i nabohuset. Like gamle og like søte begge to. Jeg og toåringen pluss to hunder har balansert oss over veien og ned på lekeplassen. Men ikke mye å finne på i slikt vær. Snart skal det lages grøt og så blir det vel litt pusling, «My little Ponny»leking mm.

Nyttårsaften forøvrig minner meg om mine foreldre. De giftet seg nyttårsaften 1947. De er borte for lengst, men jeg tenker alltid på de på denne dagen i året. Ser for meg min mor som hadde mange gjøremål på gården før hun kunne stelle seg og ta på bunaden og dra til kirke. Gavene de fikk og hvordan de ble tatt vare på hele livet. Man hadde ikke mye og alt man fikk ble passet godt på. Så for meg er nyttårsaften mamma og pappas dag.

Og jeg merker at det nærmer seg jobbetid igjen. Jeg lå en stund før jeg sovna i natt. Og jeg merket at det var prosjekter og jobb som kvernet i hodet da. Så nå er det slutt på ferien og strieskjorta og havrelefs venter. Ikke galt det heller.

Ellers så er første nyttårsdag hyggelig med nyttårskonsert og nyttårshopprenn, men på grunn av småfrøkener så blir det vel heller lite med det på dagtid i morgen. Men det kan jeg se senere.

Dagen er ennå ung, så jeg må nok holde meg i aktivitet med de små i mange timer ennå. Men du verden for en gave å få lov å låne disse små jentene av og til. Og det ser ut som de er fornøyd med besta også. Akkurat nå er toåringen i et veldig kosehumør. Så nussene hagler over bestemor.

Noen minner fra 2016

40 år!

Må skryte litt av selvlagde blomsterkasser

Polentur i september

 

Første dagen Dennis er i familien

Små og søte på tur

Polentur

Polentur

 

Spania i august

Bryllaupsfeiring i familien på Uppigard Natadal

Så da sier jeg godt nyttår og takk for 2016 til dere alle.

Take care!

 

Sko og sånt

 

Kaffebønner er på plass i kaffemaskina og andre kopp er ferdig brygga. Så det ble en god og riktig start på en torsdag.

I dag er det torsdag allerede. Skjønner ikke hvor dagene blir av.
Jeg er fortsatt forkjøla og tett i nesa. Litt hodepine. Men håper det snart er over med forkjølelse og hoste. Jeg har vært forkjølet siden 1. oktober og det er ganske slitsomt med konstant ullent hode og nesa full av snørr. Et lufteanlegg på kontoret som gikk i stykker og blåste inn iskald luft over hodene våre er opphavet til denne elendigheten. Nå er det reparert, men høsten min har vært så som så. Vel, vel.

Det er fint ute i dag. I gata mi er det stille som i graven. Lite folk å se som er ute og spaserer forbi oppi bakkene her. Jeg fyrer og leser.  Nå har jeg lest noen aviser på nettet. Merker at jeg savner papirutgaver. Er liksom ikke det samme å skrolle seg opp og ned. Men det er det jeg har. For langt å gå til butikken for å kjøpe aviser.

Det er ikke så mye spennende å lese. Det er kjendiser som går ut av tiden, det er boligprisene som øker, det er korrupte politimenn og kjeltringer. Og så leste jeg igjen om denne gale presidenten på Fillipinene da. Rodrigo Duterte som tidligere kalte president Obama for en horunge.

Og dagens president han har siden mai, stod det i dagens artikkel, greid å fått drept 6000 mennesker som er berørt av narkotikaproblemet. Alle skal vekk som er til besvær. Og fortsatt har han støtte i folket. Det er ikke til å begripe. I dag truer han med å ta folk opp i helikopter og dytte de ut derfra. Han har gjort det før, sier han. Han gleder seg nok til Trump er på tronen. De blir nok bestevenner. Ja ikke alle steder det er julefred.

Bilde fra VG

Det jeg forbinder med Fillipinene er enorm fattigdom, prostitusjon, Au pairer som kommer til Norge. Ikke mye positivt. Og så President Marcos da.

I «gamle» dager hadde de president Marcos og den skogale førstedamen som så vidt jeg husker brukte alle penge på seg selv mens fattigdommen var enorm blant folket. Han kom til makten i 1966 og det sies at han lagde en lov som påla skoprodusenter å gi Imelda 10 par sko pr uke. Og dersom et par passet godt eller falt i smak, bestilte fruen flere av samme type og gjerne vesker som passet til også.

Imelda var en tidligere sangerinne og skjønnhetsdronning som giftet seg med Ferdinand Marcos i 1954.

I 1986 etter vel 20 år som president måtte Marcos og presidentfrua flykte etter at folket gjordet opprør mot diktaturet han førte. Opprørerne som stormet palasset fann da Imeldas skoskap som hyste vel 2000 par sko. Og det sies at Imelda trev de mest komfortable skoene sine, et par espadridillos, da hun flyktet. 

Det er så laget et museum med skosamlingen etter Imelda. Blant de hundrevis av skopar er det visst et par italienske sko fra skomakeren Beltrami som var favoritten.
De svarte pumsene dekket med stener og gull, passet fruen så godt at hun bestilte flere par i samme stil.

Det må jo være en ære for alle å få et museum etter seg, men jeg vet nå ikke om det å bli assosiert og fått et museum fullt av sko etter seg er noe å rope hurra for.

Kanskje fordi jeg selv er glad i sko, uten sammenligning forøvrig selvsagt, at denne frua er interresant.

Tøfler fra i fjor som Dennis også bruker. Ikke mye Imelda-like her nei!

Ok. Nok om Imelda.

Dagen er noen timer gammel og jeg venter gjester i dag. Nydelige barnebarn som kommer for å feire nyttår. Og Dina kommer hjem etter juleferie i Oslo. Dennis gleder seg til å få en firbent å henge rundt med. Mor er noe kjedelig.

Fortsatt går dagene mine i sakte fart, og jeg elsker det!

Ha en fin dag og ta vare på hverandre.

Fra hagen min.

Tar med dette fine bildet fra i går ettermiddag.

 

 

 

 

 

Det sies at nå, 30 år etter at de ble tvunget fra palasset, så er fotsatt mange av de milliarder av dollar det er påstått at Marcos «stjal» fra det filippinske folket ennå ikke funnet.

 

Highwaymen – heltene mine

Det er så deilig å stå opp til enda en ny fridag. Rart det med å ha fri eller å være i full jobb. Jeg er ikke så alt for glad i jul og slikt, men glad i noen fridager. Men jeg er sikker på at når det nærmer seg nyttår, ja da gleder jeg meg til å gå tilbake til arbeidet. Rart med det. Må liksom få produsert noe i løpet av uka. Men i dag er det bare glede over enda flere fridager.

Andre privilegier jeg har i jula er å være oppe så lenge jeg vil for jeg kan stå opp når jeg vil om morgenen. Og ta det riktig rolig. Jeg er for tiden i strikkemodus og strikker og strikker og strikker. Og da er det som jeg nevnte tidligere ypperlig med lydbok. Hørte på Krigsdagbøkene til Astrid Lindgren. Det var interessant og imponerende hva hun greide å notere ned i 6 år. En vanvittig leseskapasitet og samfunnsinteresert dame. Det var også i løpet av disse årene Pippi Langstrømpe ble skapt. Så dette kan anbefales til historieintresserte. Jeg må finne en ny lydbok i dag. Kan jo ikke strikke og holde boka samtidig vet du.

 

Jeg har kjøpt Juleroser som Herborg Kråkevik er redaktør for som jeg skal igjennom og så har jeg søskenbarn Annes nyutgivne bok «Tradisjonen tru» om Aagot Noss som ligger på lesebordet mitt. Blir kanskje litt travelt likevel da. Og så fikk jeg en nydelig interiørbok til jul som jeg elsker å bla i. Mye fint og mange gode ideer der. Og jeg er sikker på jeg har minst tre uleste blader også. Men jeg får ta en ting av gangen.

Jeg har installert TV på soverommet. Det er ganske praktisk når du ikke orker å sitte oppe lenger, eller har lyst til å krype opp i godsenga. Det gjorde jeg i gårkveld/natt. For Gud vet hvilken gang så slo jeg på «Highwaymen» på NRK2.

Disse fire store countrylegendene, Willie Neslon, Waylon Jennings, Johnny Cash og Kris Kristofferson, har følgt meg siden jeg var tenåring på 60 tallet. Jeg har spilt countrymusikk siden jeg begynte å høre på musikk. Og det gjør jeg fortsatt. Min store favoritt av disse fire legendene er nok Waylon Jennings. Jeg er så imponert over hva disse gutta klarte å få til i et beinhardt og nådeløst musikkmiljø. Og med tonnevis med amfetamin og annet styggedom. Jeg tror nok at fellesnevner er at de aldri lot seg kjøpe og at de var tro mot sin egne musikksjanger. Og for noen gitarister de var!

Jeg har lagt spillelister på telefonen min. Jeg hører daglig på det når jeg går med hundene. Og jeg tør vel våge å si at jeg kan utenat de 69 sangene til Waylon som jeg har på den ene turlista mi. Musikk er for meg en stor del av dagen. Jeg spiller musikk daglig og kommer alltid tilbake til countrymusikken min. Snart ingen igjen av de store heltene for meg. Willie Nelson og Kris Kristoffersen er fortsatt i live og synger som bare det. Merle Haggard var også en storfavoritt som gikk bort tidligere i år. Jeg har ikke så mange reiseønsker lenger da jeg har fått reist i store deler av verden, men en tur til USA og Nashville med noen som elsker countrymusikken og legendene like mye som meg, det er et ønske jeg håper jeg kan gjennomføre mens jeg er reisefør. Vi får se. Men disse flotte cowboyene holdt da meg våken til langt på natt.

Og jeg er ganske trøtt i dag. Jeg våkna også av en hostekule (bronkitt) og måtte lage meg en tekopp ved firetida. Da var det ikke lett å sovne igjen. Jeg har boka mi på nattbordet og det ble noen kapitler i den på morgensida også før jeg sovna igjen. Men som sagt, jula og fritida er å disponere døgnet som jeg vil. Så jeg har nå akkurat fortært egg og bacon. Men har en aldri så liten krise her i heimen. Jeg har kaffemaskin som maler bønner. Og så var det jag…. meg tomt for kaffebønner. Det er vel ikke noe som er mer irriterende når man gleder seg til flere krus kaffe før man kommer ut av pysjen. Jeg får nok greie meg med det halve kruset jeg fikk til. Kan jo ikke ut på butikken og møte noe med håret i Kurt Olsson sveis og pysjamas.

Tilbake til strikkedilla mi. Det går i oppturer og nedturer med strikking. I perioder kan jeg strikke voldsomt mye, og så blir det en pause. Er akkurat ferdig med en nydelig rosa ullgenser i Raumagarn til 12 åringen. Skal kjøpe tre knapper til den så kan den suse avgårde til Oslo. Hun har bestilt Mariusgenser som jeg skal starte på i dag. Den blir hvit med lysegrått mønster og en liten rosa kant i halsen. Jenta har god smak. Og hun lurer på når den er ferdig allerede før jeg har begynt. Men for en strikkegal bestemor er det jo strålende at noen vil ha strikkeplagg. Jeg har strikka meg gjonnom livet kan jeg trygt si. Strikka fra jeg var 7 år. Min mor var veldig strikkeflink og jeg skulle gjøre det samme som henne. Så da fikk jeg lærdom og kunnskap fra jeg var ganske liten. Og så ble jeg velsignet med barn som jeg kunne strikke til. Den gang var det også litt av nødvendighet. Ikke alt kunne kjøpes slik som i dag. Så det er mange klassebilder fra 70 og 80 tallet hvor mine barn har nye strikkegensere eller fine kofter. Men så kommer det en tid hvor ingen har bruk for eller vil ha strikketing.

Heldigvis er det in med strikkeplagg nå. Og jeg har lært meg at barnebarn og barn må komme med bestillinger og fargevalg. Nytter ikke å tro at de har samme smak som meg. Det blir bare liggende i en skuff hvis de ikke liker det. Men nå skal det bli Mariusgenser til bestemorjenta.  Hun synes bestemor er en superhelt på området. Og jeg tenker nok hun slår litt om seg på Nordstrand og kan fortelle at bestemor kan og bestemor har stikka denne osv. Heldig jeg da.

Bildet er lånt

Ja det er som jeg alltid har sagt: Jeg putter på litt småpenger om morgenen og så kan jeg skravle i vei. Eller skrive i vei. Om de merkligste temaer. Men jeg er nå slik og så er jeg veldig overrasket over at så mange av dere er innom bloggen min og leser. Jeg kan nemlig følge med på statistikk. Jeg har noen lesere i USA og i Irland og Spania. Og i går var det jemmen et besøk på sida mi fra Brasil. Kan jo ha kommet feil da, men men. Det er så hyggelig. Egentlig skulle man bruke en slik blogg til viktige synspunkter om store temaer. Men min heter Hverdagsliv. Så er det er nok mest det det blir. Og en skrivetrening til å en gang kunne skive familiememoarer for etterkommerne. Det er fryktelig moro å skrive.

Eller så skal det gå ganske sakte her i dag. Jeg skal skure badet mitt. Og så skal jeg ta en full overhaling på den «vintergrå» kroppen min. Og en ansiktsmaske er deilig også. Og neglene da. De trenger virkelig pleie ser jeg. Du verden det blir nok mer enn midnatt i dag også. Men pytt pytt.
Først må jeg i allefall løse kaffeproblemet.

Kos dere der hjemme eller hvor dere er med denne siste onsdagen i 2016.

 

Juledager

 

URD, eller rester av den, uler litt utenfor på terrassen. Noe korger og løse gjenstander lager litt lyder. Ellers så er det helt stille her. Ingen å se. Og så er juledagene over for i år. Jeg synes det er godt. Er liksom ikke så glad i for mange helligdager etter hverandre. Men det er godt å ha noen fridager. Og jeg har hatt en hyggelig jul  med mine minste barnebarn som frydet seg over hauger av julepakker under treet. Gavene byttet hender og vi fikk alle sammen noen fine ting.

Her i heimen er det stille og fredelig. Bare meg og Dennis. Dina ble igjen i byen for noen dager. Dennis og jeg var en tur i skogen i går og hadde en fin tur. Men det er store problemer med nysnø og langhåra pels. Jeg må få kjøpt en dress med bein på.  Ellers så synes jo jeg det var fint å få et hvitt lag på bakken.

Dagen i går ble en fredelig dag. Jeg strikker. Og jeg kan ofte bli hekta når jeg holder på med et prosjekt. Og bestillingene fra et barnebarn venter, så det må bli ferdig. Jeg hører på lydbok mens jeg strikker. Det er praktisk. I går startet jeg på Astrid Lindgrens krigsdagbøker. Og så fyrer jeg på peisen da. Det blir nok en innedag i dag også. Jeg rigger meg til med strikketøy, kaffe og radio og gleder meg til lysere tider og planlegging av litt reiser fremover i 2017.

Jeg har ikke sett noe særlig med TV og nyheter i disse juledagene. Det er litt godt å melde seg ut av all elendigheten. Jeg tenker at krigen og styggedommen den tar ingen juleferie. Men i dag er det vel aviser å få kjøpt og vi kan alle følge med.

Dette blir bare en liten snutt på bloggen da jeg ser at noen av dere lesere har vært innom og titta. Kanksje blir det noen tema å engasjere seg i utover dagen. Men inntil jeg er innom her igjen ønsker jeg dere en fin romjulsdag.

Bestemortid og førjulstid

Dagen i dag, selveste lillejulaften er allerede mange timer gammel her i barnebarnhjemmet hvor jeg er. Bestemor er barnepike i dag og koser seg med to små fine jenter mens mor og far er på jobb. Det er stas å få tilbringe noe hverdagstid med de små. Det blir det ikke så mye av når man bor et stykke fra hverandre og alle er i full jobb. Men desto mere stas når det passer. Det er ikke så ofte at jeg har gjort unna to bordsetninger før kl 10 på formiddagen. Men det har vi i dag. Det går i knekkebrød, brødskiver, youghurt, pepperkaker, snørr, bleier osv osv. Har nesten glemt alt dette nå. Hundene suser rundt beina våre og er veldig fornøyde med at matmor ikke er borte og de må tilbringe tid alene i gangen på Storgård.

Jeg kjørte innover til byen i går ettermiddag. Lite som minte om julestemning. Regn og gråvær. Køer fra Asker og innover. Da setter jeg veldig pris på å ha fire minutters kjøreveg til jobb. På kvelden hadde vi en runde med julegavebytte. Besøkte voksne og små og store barnebarn. Som gledet seg til jul. En ville gjerne telle pakker. Det er ikke viktig hva som er inni, men hvem som får flest antall pakker. Så det er nok lange dager frem til i morgen kveld for de som liker pakker.

Nå er vi snart klare for en tur ut i en ikke fullt så grå dag som igår. Sikrest å på med piggskoa hvis bestemor skal holde seg på beina med to små og to glade hunder. Dennis har forresten ett års dag i dag. Han er blitt en stor gutt og jeg merker at mye av alt slitet med hvalp i huset nå snart er over.

Jeg hiver innpå en kaffe til. Så er det ulltøy og uteklær og full pakke. Hu hu. Jeg kommer på en episode fra et bestemorpassbesøk for et en tid tilbake. Jeg var febersyk og hadde influensa men hadde avtale om å passe frøken på halvtannet år og femåringen en helg mens foreldre var borte. Det gikk i hundre og ute bare regna det. Femåringen vår er kjent for å snakke mye og ha mange spørsmål. Mens jeg kledde på den lille, meg selv og klargjorde bikkjer skulle femåringen kle seg selv. Men skravla gikk og det ble lite med påkledning. Til slutt var vi lei av å vente og jeg sier litt irritert at nå må du bli ferdig for jeg orker ikke mer. Hun ser på meg med spørrende blikk og sier: Hvorfor det da? Jeg sier: Jeg er ikke i form og jeg er helt utslitt av all snakkingen din. Kjapt svarer hun: Du får bare ringe mamma og pappa da og si at de får komme hjem for du orker ikke mer nå. Så man får svar på tiltale. Håper påkledningen går greier i dag. Det regner heller ikke da.

Da er det bare å komme i gang. Ha en fin dag og stress ned. Det blir jul unasett.

Første dagen sammen med Dennis i mars i år. Forhåpentligvis får vi mange fine turer sammen i framtida.

Fire lys – mest allikevel for fred

Da er det siste adventsøndagen for i år. Og neste søndag er jula godt igang og vi er antakelig forspiste og blakke og trette. Og så er vi snart i gang med nytt år og nye sjanser. Nye sjanser, ja det har vi virkelig i dette gode landet vårt. Vi har så mange muligheter og vi kan si i fra om rett og urett. Har sittet som jeg vanligvis gjør på en søndag morgen å lest aviser. Ser en artikkel om store demonstrasjoner utenfor nasjonalforsamlingen i Polen. Polen er liksom et land jeg har fått et forhold til. Jeg har flotte Agnes og Arek som mine venner og kollega. Vi har arrangert turer noen år nå til byer i Polen og blitt litt kjent med landet fra innsida. Sist vi var der i høst hadde vi noen oppvakte studenter som guider og vi fikk deres syn på den politiske utvikling i  landet sitt. Det var en ytterliggående høyrestyrt regjering som var kommet til makten. Og de ville innskrenke de fleste lover som ga folk frihet. For eksempel fengselstraff for å ta abort selv om det var forårsaket av en voldtekt. I artikkelen i dag omhandler det journalisters rett til innsyn og tilstedeværelse i nasjonalforsamlingen. Dette føyer seg inn i rekken av angrep på demokratiet. Så man skal neimen ikke reise langt unna for å se på en foruroligende utvikling.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/polen/rasende-demonstranter-blokkerte-det-polske-parlamentet/a/23876023/

Så leste jeg en godt skrevet artikkel av Gisle Roksund om «Mannen fra Nasaret». Den er absolutt verdt å lese. Artikkelen handler absolutt ikke om religionen, men er til ettertanke i disse førjulstider.

http://www.varden.no/meninger/leserbrev/mannen-fra-nasaret-1.1605978

Ellers så er søndag en bra dag. Jeg våknet grytidlig i dag, nesten natta føltes det som. Det ble litt kaffe og julekake i senga med aviser og magasiner. Så ble det en liten napp igjen før jeg stod opp til frokost. Det brenner i peisen. Litt må gjøres i heimen i dag også. Ellers så får jeg besøk av barnebarnet med kjæreste til lunsj før de returnerer til Oslo. Og Dina kommer hjem etter en fin helg på fjellet. Og den lille lodotten av an guttehund kommer til å bli i ekstase når han får hundeselskap igjen. Det blir hyggelig og så er rotet og maset igang igjen. Men slik liker nå jeg det da.

Jeg skal begynne å pakke julekofferten i dag. Kjoler, sko, pynt og stas må med til julefeiringa. Og pakkene må samles og fordeles til de riktige husene. Skal jobbe denne uka også og dra rett avsted i slutten av uka. Så det meste bør gjøres i dag. Og så blir det vel en luftetur med piggsko på tenker jeg.

Og så deler jeg siste verset av Inger Hagerups adventsdikt, som er så aktuelt i dag også:

Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned

For lengsel, glede, håp og fred, men mest allikevel for fred

på denne lille jord, hvor menneskene bor

 

Det blir aldri uaktuelt ser det ut til. La oss håpe på fred.

Og god søndag til dere.

 

 

 

 

En ganske alminnelig lørdagsmorgen

Dagen ser ut til å bli vakker. Måtte ut på den islagte terrassen min på utslitte filttøfler og morgenkåpe for å få med meg denne fine morgenstemningen. Det er litt med fare for lårbeinsbrudd på tøfler i dette været på en treplatting. Men her er jeg. Safe and secure.

Men det ser altså ut til å bli en fin dag. Ja de fleste  dager er fine, men sånn værmessig tenker jeg at det ikke alltid er like fint. Så det er det første jeg kan glede meg over i dag. Ellers er det litt stillere i heimen enn vanlig. Dina, den eldste hunden min, er reist på hyttetur i helga. Og det er litt trist. Jeg svaner ho. Men det som merkes mest er at det å bare ha denne bromlebass-hvalpen hjemme alene er liksom så stille. Ingen som løper å herjer eller maser rundt beina mine. Ikke det at Dennis ikke maser litt innimellom, men han er liksom litt nuv og lei seg fordi vi er aleine. (Han har akkurat spist i stykker de dyreste billene mine som lå på et bord her. Og det er jo ikke så bra).

Og det å gå tur med en hund er jo noe helt annet enn å ha to. Det er som det var å få barna. Først en som du kunne vie all tid til og så plutselig ble det både to og tre. Og da hadde man glemt hvor enkelt det var nåe bare en skulle kles på. Så altså: Vi savner Dina her oppe i bakken.

Men mitt fine barnebarn og kjæreste er på hyttetur her og liker å ha med seg Dina, Lady Di som de kaller henne. Forresten litt artig det med urbane Frognerfrøkener når de skal på fjelltur i bekmørket. Det er liksom ikke så lett tydeligvis å forestille seg at det ikke er gatelys og nybrøyta veier på 800 meters høyde. Ungdommene ankom ved midnattstid med litt småsko på beina og litt lite tøy kanskje. Men varmt og godt innendørs og de kommer til å få en fin helg med litt fri fra alt mas og kjas i hverdagen.

Jeg har hatt en veldig hektisk uke. Har stekt ribbe tre dager på rad på jobben. Og vi har servert store mengder med risgrøt flere dager. Så jeg er så forsynt av lukten av julemat. Godt jeg ikke skal stå for julemiddagen selv i år. Det har forresten vært en fantastisk fin jobbuke. Vi har hatt veldig mange hyggelig mennesker ut og inn i lokalene våre. Det er som min kollega Agnes som er fra Polen sier: Å det er jo som en stor familie dette her. Og det er det virkelig. Vi har fått til en fin arena og møtested og vi som jobber der koser oss hver dag. Men det blir godt å få litt juleferie snart og hvile litt.

 

I dag skal det ryddes og vaskes i heimen. Boder som flyter over av rot som kastes hit og dit i en travel hverdag. Skjønner ikke at det er mulig å rote slik. Og så fint jeg får det i bodene hver gang jeg tar dette skippertaket. Men det blir visst ikke annerledes. Noen steder må man vel ha rotet sitt.

Så er det noe med det å skulle ta seg tid til å besøke litt familie og gamle venner før jul. Det er ikke lett å få gjort. Alltid så kommer det noe annet man gjør isteden. Men i helga må jeg ta en liten runde. Ikke fordi jeg må, men fordi det er koselig å se venner og familie av og til. Det er blitt lite av det i 2016. Og det er ikke lurt å stoppe å pleie gamle vennskap. Det er viktig å ha disse trauste gode vennene som har følgt meg siden ungdommen. Kanskje det kan være et nyttårsforsett å ha litt mere kontakt med familien og disse vennene.

 

Ellers så har det jo vært forferdelig å se TV-bildene fra Aleppo denne uka. Jeg velger bort nyhetssendingen nå merker jeg. Samtidig får jeg vond smak i munnen av å få lov å ha det så trygt. Hvorfor kan det være så vanskelig å få stoppet denne galskapen? Vi er nå snart blitt immune mot disse grusomme bildene også. Det er blitt vanen å se mennesker i den ytterste nød og fortvilelse. Hvordan skal det ende til slutt? Og ser i avisene i dag at ny sultkatastrofe er under oppseiling i Jemen. Mennesker som sultes til døde. Og det vil nok føre til nye flyktningestrømmer. «Deilig er jorden» stemmer neimen ikke.

Men man kommer raskt tilbake til sin egen verden og gjøremål. Kaster en ny kubbe i peisen, en kaffe til og så er det «kjøyr» inne i boden……

 

Ha en fin lørdag da.

Er det mulig?

bildet er lånt

Er det virkelig mulig at våre folkevalgte på Stortinget ikke har sunt folkevett lenger? Er det mulig å bevilge seg selv en dobling av en allerede langt over gjennomsnittet arbeidsledighetsbuffer? Er det mulig at de ikke har fått med seg at over store deler av verden suser slike som Trump fram og blir ledere? Er det mulig at de ikke har lest eller fått med seg alle analysene av hvorfor slike populister suser frem og at den jevne mann i gata stemmer på noen som kanskje kan være med å jevne ut forskjeller? Er det mulig at de ikke ser at å heve sin egen etterlønn vil føre til enda mere politikerforakt? Er det mulig at de ikke eier snev av fornuft? Er det mulig å være så grisk? Ja jeg bare spør.

Har sittet å lest Ove Mellingen sitt innlegg i TA i dag. At de tør, sier han.

http://www.ta.no/nyheter/ove-mellingen/stortinget/at-de-tor-stortingsfolket-doblet-sin-egen-etterlonn/f/5-50-291926

Jeg fatter ikke at det er mulig å være med å stemme fram et slikt forslag. Og hvorfor kommer et slikt forslag opp i det hele tatt. Her sliter mange vanlig folk over det ganske land med å få endene til å møtes. Vi får til stadighet informasjon om at det blir et klassedelt samfunn. Og analysene sier at nettopp de store forskjellene som politikerne ikke ser ut til å ta alvorlig er noe av årsaken. Og så har ikke politikerne fått det med seg! Ser nå i kveld at AP har snudd. For meg er det skammelig at dette partiet kunne være med på slikt. Og jeg tenker meg vel at det kommer ingen beklagelser, men rett og slett bortforklaringer. Det hadde vært på sin plass nå å si unnskyld til oss her ute. Mange av oss kommer aldri opp i en lønn på 600 000 en gang. Langs minder 900 000.
Fy skamme seg sier nå jeg.

Ser forresten at Solveig Sundbø Abrahamsen fra Høyre har et fornuftig innlegg på FB i kveld om dette. Godt det er noen som har beina på jorda ennå.

Hvorfor skal det være andre regler for oss? Det spørsmålet stiller stortingsrepresentant Solveig Sundbø Abrahamsen seg selv.

Bakgrunnen for spørsmålet er at Stortinget mandag kveld, mot stemmene til SV, MDG og Høyre stemte for at stortingsrepresentanter kan motta et års ekstra etterlønn.

Den ekstra etterlønnen utbetales dersom stortingsrepresentanter ikke finner seg arbeid etter at de er ferdig på stortinget.

…Se mer

Det var dagens irritasjon eller kanskje mer avmaktsfølelse/håpløshet.

Dagen i dag er på hell og middagen er inntatt. Det ble hjemmelaga fiskegrateng fra Meny i dag. Det har vært veldig travelt om dagene og formen er ikke på topp. Så ikke alle dager det er fristende å lage middag. Og jeg skal steike ribber to dager på rad fra i morgen. Risgrøt er kokt og riskrem skal lages. Det blir julemat to dager etter hverandre. Og jeg må si det er godt det er over en uke til juleaften. Det hadde ikke smaka med mere ribbe denne uka nei.

Fineste, snilleste, gode og kloke Dina

Nå venter hundene på turen sin. Får nok på med boblejakke og piggsko. Gleder meg virkelig dersom det hadde kommet snø og det ble bedre føre før jul. Men vi får nok ta det vi får. Og snart blir det lysere dager.

God kveld til dere!

 

En god dag

En ganske alminnelig mandag så det det ut til å skulle bli i dag. Dagene til de fleste av oss er vel styrt av rutiner. Så også mine arbeidsdager. Bare to mandager igjen før det skal bli juleferie tenkte jeg når jeg stod i dusjen i dag og gned søvnen ut av øynene. Men etter morgenparten og planlegging med Agnes, knekkebrødet mitt og noen kaffekrus, var dagen godt i gang.

 

Jeg har hatt strikkekafé i dag. Og vi oppsummerte julemessa på lørdag. Alt i alt var vi fornøyde med salg og besøk. Vi bestemte oss for å pakke ned restlageret av hjemmestrikka sokker, luer, tøfler, votter og hårband og gi det bort til Frelsesarmeen. Sikkert mange som ikke har det så varmt og godt nå før jul.

Bamser jeg har strikka til prosjektet i Nepal. Søte?

Vafler, sjokolade og kaffe får parten i gang og vi mimra og strikka og planla neste års prosjekt. Når man driver en frivilligsentral er det alltid spørsmål om å finne penger til å drive prosjekter. Og da må man følge med for å holde seg ajour med søknadsfrister til både det offentlilge og andre for å få inn prosjektsøknader i riktig tid. Det er også en kunst å skrive gode søknader. Det er mange som skal være med å skaffe seg penger.

Og i dag var det en slik dag for meg. Jeg satte med ved MAc´n og startet med søknadsskriving. Ikke lett å få til en bra søknad. Men dersom man ikke søker er det ingen sjans for penger inn. Så i dag var det søknad om integrering og kulturtiltak som var tema. Mye avbrytelser gjorde at det ikke ble ferdig skrevet søknad, men godt på veg. Jeg hadde en møteavtale på ettermiddag i kommunen sammen med noen andre aktører. Og ingen visste hva temaet var. Men fikk forståelsen av at det var å få i gang et nytt prosjekt. Men overraskelsen ble stor når det satt en «julenisse» ved bordet sammen med pressa og delte ut en forholdsvis «stor sjekk» til Frivilligsentralen på en søknad sendt inn i høst til Gjensidigestiftelsen. Så jeg må si at det ikke ble en helt alminnelig hverdagsmandag likevel. Jeg er så fornøyd og takknemlig. Det nytter.

Litt mørkt og kulsete er det i dag og jeg er ikke helt i form. Fryser litt. Så det er fyr i peisen og lys på bordet. Jeg pakker meg litt inn i pleddet og tenker at det er deilig å ikke ha noen avtaler for kvelden. Bare det jeg vil. Skal etterhvert bli litt middag her. Men ellers skal det kanskje strikkes litt og se litt TV. En tur med hundene må også til. De spinner rundt i stua her så løpere og gulvtepper flakser. Er veldig fornøyde med å ha mor i heimen.

I går var det søndagsåpne butikker. Jeg hadde ingen behov for å gjøre innkjøp. Men møtte noen av familien min til kaffe og kake på bakeriutsalget. Alltid koselig å møtes. Altfor sjeldent at vi tar oss tid til det. Det ble også en lang tur med hundene.

Og så fikk jeg hengt opp verdens største julestjerne sett i forhold til størrelsen på stua og vinduet. Men la det bugne litt til jul! Så det er blitt julete i stua. I kveld skal  jeg kanskje ta litt ommøbelering i hallen og TV rommet. Moro med forandring. Det er også veldig hyggelig å tenke på at det bare er få dager til dagene blir lengre og vi ser mot lysere tider. Samtidig er det vemodig med et år til som er unnagjort.

Nå må jeg legge litt mer på peisen og se om det blir noe middag i heimen. James er ikke på jobb her i huset i dag og jeg må gjøre alt selv. Kos dere med mandagskvelden foran dere.