«Feitegraut» på en onsdag!

«Feitegraut» er grøt kokt med mye meierismør. Og da menes det virkelig mye. Det er såvidt jeg vet en spesialitet i områdene her i Vesttelemark. Og liker du «feitegraut», ja da kan du kose deg skikkelig når det serveres. Og tenk like før lunsj i dag dukket en flott person opp på mitt kontor. Og hun hadde med seg, ja du gjetter riktig,»feitegraut». Hva har jeg gjort som fortjener det på en onsdag. Jo hun sier hun er jo så gammeldags at hun koker grøt og skal gå i barsel. Det gjorde man før i tida. Jeg kan huske det fine «grautespannet» etter bestemor Anne som stod hjemme. Det var brukt til mange besøk med grøt i. Jeg kan også huske at jeg var med mamma til en nabogård med grøt på slutten av 50tallet.

Og mamma var en verdensmester i å koke grøt. Det var nok ganske vanlig når jeg vokste opp å spise grøt til «døgur» (formiddagsmåltid). Hjemme hos oss var det vanlig. Vi bodde rett ved siden av skolen og tenk min bror og jeg fikk lov å springe hjem for å spise grøt i matpausa. Så glade var vi i grøt. Og det er jeg fortsatt. Men når du har en enmannshusholdning er det liksom ikke grøt jeg lager oftest. Men tilbake til denne fine vennen min som kom med grøt i dag. Helt uventet. Jo da, hun skulle til barsel og hadde laget litt mye grøt. Da kom hun til å tenke på meg. Du er jo så glad i «feitegraut». Og slik ble det grøt til lunsj og middag for meg i dag. Jeg ville selvsagt dele fint med de to andre på jobben, men de bare smilte og sa: Nei takk. Så takk for grøten. It made my day!

Ellers har det vel vært en ganske allminnelig onsdag. Faste rutiner og gjøremål på jobben. Det er alltid godt å dra hjem i normaltid og vite at det man hadde planlagt å gjøre, ble gjort. Og det er neimen ikke hver dag at det lar seg gjøre. Ustanselige avbrytelser, mange av de er veldig hyggelige, og stadig nye ting dukker opp i løpet av dagen. Så det er ikke alltid ting går som planlagt.

Som nesten alle andre dager er det rett ut på tur med mine firbente venner etter jobb. Litt surt og kaldt for tida, men gleden ved å se hvor entusiastiske og glade Dennis og Dina er, gjør det til en fin tur. Hvalpen Dennis på 10 måneder er en sann plage for Dina som er 6 år. Hun har mye å utrette når hun får komme på tur. Jeg kaller det «å lese avisa» når hun stopper hver tredje meter og snuser og koser seg. Tenker nok hun konkluderer med at her har Fido vært, her har Luna tissa og så videre. Så det å ha en masete hormonell guttunge etter seg hele tida er nok skikkelig irriterende. Og Dennis gir seg ikke. Han dytter på. Rett som det er må han gå i bånd så Dina får snuse i fred. Men morsomt er det å observere hundeadferd. Det er ikke så langt fra oss menneskene, bare vi «pakker» det litt inn. Egentlig så vil vi gjerne være først i køen, få mest ……

I morgen er det dekkskift og det blir greit å få gjort. Jeg skal kjøre langt i helga så det er trygt å få på dekk for vinterføre.

Nå har jeg henta fram symaskina for å legge ut og sy inn noen bukser til mitt voksne
barnebarn.

Så kvelden går nok med til reparasjoner. Og kanskje blir det litt strikking også. Hvem vet. Men først må det fyres på peisen. Det er ordentelig ufyselig høstvær i kveld. Men med fyr på peisen og fin musikk på radio blir nok det topp. Ha en fin kveld alle der ute også.

 

 

Hvorfor skrive?

Ja da er det allerede tirsdagskveld.

Uka er godt igang og dagene er travle. Vi gjennomførte TV innsamlingsaksjonen og fikk fine resultat. Så takk til alle som bidro.

Jeg opplever daglig å få spørsmål fra folk som sier «Jeg ser du skriver blogg». Noen synes visst det er rart at man skriver om et ganske enkelt hverdagsliv. Men mitt liv er nå bare et hverdagsliv. Ikke så mye glam og glitter her hos meg. Og jeg har i mange år sagt at når jeg blir pensjonist så skal jeg skrive om det livet jeg har levd. Mest av alt for min egen del og for mine barnebarn som kanskje ikke vet alt om bestemor. Og om oldemor. Og om en onkel som bare ble 28 år. Og alle fortjener å bli husket og barna fortjener å kjenne sin familie. Dessuten er det veldig moro å skrive.

Jeg og et søskenbarn snakker  av og til om at det hadde vært fint å reise til Berlin foreksempel for noen måneder og bare bo og skrive når vi blir pensjonister. Oppleve byen i hverdagen og ikke som turist. Berlin er en av de mest facinerende byer jeg har besøkt. Ja det er fint å ha drømmer og planer. Og så vet man jo ikke om man blir pensjonist en gang! Hadde en «bestemor» (ikke den ordentelige) som bodde i samme hus som vi bodde i når jeg var liten. Vi sprang opp og ned trappene på besøk daglig. Før vi la oss om kvelden sa hun alltid: God natt da, og så sees vi i morgen. Ja hvis vi lever og har helsa da. Så man skal ikke ta ting for gitt….

Dagene går fort og kalenderen fylles opp. I dag sendte jeg ut invitasjon til den årlige høst/julefesten for alle frivillige medarbeidere på Frivilligsentralen. Det er etterhvert blitt en stor gjeng. Mellom 40 og 50 stykk. Det er alltid koselig å møtes og ikke minst til fest. De frivillige fortjener virkelig å feires. De gjør en uvurderlig jobb. Så nå er det menyen som jobbes med. Hva skal jeg servere tro? Med min impulsivitet kan det veksle fra det ene til det andre mange ganger før vi lander. Spennende for meg også.

Ellers så har jeg bakt deilige rundtykker på jobben i dag. Det smakte deilig med god salat og nybakte, varme karverundstykker med ost inni til lunsj. Og litt sjokoladekake etterpå!. Huttetu som jeg koser meg og spiser. 

I ettermiddag fikk jeg en bestemor facetime-telefon fra de to minste barnebarna. De hadde fått bestemorpakka med nytt ulltøy og poserte villig med nytøyet på. Rart å se hvor fort det går. De blir lange hengslete jenter før jeg får sukk for meg. Skulle nok hatt mye mer tid sammen. Og ikke minst avlastet slitne, travle foreldre. Men vi gleder oss sammen når vi er sammen. Og slik får det bli noen år ennå. Til fredag lesser jeg opp bilen med bikkjer og pyjamas og drar til Oslo for å være sammen med barn og barnebarn. Da har jeg og niåringen planlagt at vi skal i marka med hundene og ha med pølser til grilling. Det er noe å glede seg til det.

Så nå får jeg legge vekk blogging og sette igang med litt arbeid i heimen selv om det er deilig å bare sitte i sofaen med bikkjer ved beina og fyr på peisen .

Men hushjelpa har ikke kommet!

 

Gi litt ekstra i dag!

God morgen.

Det er TV aksjonssøndag i dag! 

Jeg håper alle der hjemme tar vel i mot bøssebærere. Vi har det så godt her hjemme. Fredelig og godt. Ingen sønderbomba byer. Ingen flyktningeleirer. Jeg er godt over 60. Har aldri lagt meg sulten. Aldri opplevd krig. Og nettopp derfor synes jeg at jeg forplikter å dele litt av det jeg har. En 100 lapp eller to kan de fleste av oss avse. Det betyr uendelig mye for de som får hjelp til medisiner og mat.

Jeg så på Skavlan på fredagskveld. Jeg har hoppa litt av dette programmet det siste året. Er litt utbrukt han nå. Men jeg satt nå der og så. Jeg synes det var fine gjester hos han denne kvelden. Først dansbandkongen, Christer Sjøgren. Og så kom Jonas og kona. Synes det var en klok og reflektert dame. Men den som jeg tenker lærte med litt denne kvelden, og jeg like å lære noe nytt hver dag, stort eller lite, slik fyller jeg på, var Loretta Napoleoni som er spesialist på hvordan islamske terrorgrupper finansieres. Nå er ikke jeg megainterresert i IS og deltaljene rundt det. Men dama snakka og forklarte bra om for eksempel hvordan nå Mosul kommer til å bombes sønder og sammen. Bare en steinhaug til slutt det også. Der bor det halvannen million mennesker. Og de kan jo ikke være der for å la seg bombe. De drives ut. Mosul er/var en moderne storby akkurat som andre store byer. Folk lever sine vanlige liv, går på jobb, studerer, lager mat, leser aviser osv. Så disse halvannenmillionen mennesker har jo ikke lyst til å reise hjemmefra! Det er her de har hjemmet sitt. Akkurat som meg og deg. Vi vil jo helst være hjemme, iallefall ha et hjem å komme hjem til. Så sikkert ingen av de flyktningene som kommer fra disse områdene hvor de ikke kan være har noe ønske om å komme til Europa. Det er krigen som tvinger de til å reise! Så budskapet slik jeg hørte det: Slutt å bombe. Det går ut over sivilbefolkning. Og jammen er dette ganske enkelt. Hvorfor skulle velfungerende mennesker fra et sivilisert samfunn ønske å sette seg i en båt for mest sannsynlig å drukne, eller for å komme til en verden de ikke er ønsket? Og det skulle jeg ønske politikerne tenker mer over, og også de som skriker høyest om dissa jæ… utlendingene som kommer hit for å snylte på oss. Dette ble jammen alvorlig på en søndagsmorgen.

Helga er snart oppbrukt. Og dagen i dag er en «gå skakte» dag. Godt å kunne bruke lang tid for å komme ut av pysjen. Kaffe og mere kaffe. Jeg har alltid avislesprosjekter søndag formiddag. Rekker ikke/orker ikke  lese alle på fredag og lørdag. Denne uka har vært et lite hardkjør.
Så det er godt å hvile i dag før vi setter igang med TV innsamlingsaksjonen i kveldinga. Da skal jeg i banken å ta mot bøssebærerne sammen med ordfører Halfdan og Inger Marie som er leder av Seljord Røde Kors. Så det blir en spennende kveld. Vi håper jo på et godt resultat og at vi ligger høyt på lista over Telemarkskommuner.

De to ulldottene mine skal også tures. Så vi må nok kle på noe godt tøy og ut å gå. Det har vi nå godt av alle tre.

I går dro jeg ganske tidlig sammen med Agnes og Arek til Sverige på Harrytur. Og huttetu for en harrytur. Vi hadde fylt opp bilen med bæreposer fra Nordby kjøpesenter så jeg satt i baksetet dekorert med slike. Var jammen ikke hjemme før midnatt i går. Og når man har to hunder hjemme så er det godt å ha fantastiske naboer som luftet Dennis og Dina ikke bare en gang, men flere ganger og gikk også tur. Ja jeg er så heldig og takknemlig.

Men idag er vi tilbake i vanlig søndagsmodus.

Ha en fin TVinnsamlingssøndag. «Sammen får vi hjelpen helt frem»

 

Vennskap

Det er alltid fint med fredag ettermiddag. Da er det liksom helg og skikkelig kosekveld.

Nå når høstmørket skikkelig har senket seg er det også som behovet for varme, lunhet, et godt pledd, fyr på peisen og alt det der er ekstra kjærkomment. Så alt det må på plass.

For en som er i full jobb og har det travelt utenfor huset hadde det vært supert med vaskehjelp. Tenk å komme hjem til et grønnsåpeluktende hus, nyskura bad og alt klart til en frihelg. Det hadde vært noe det. Men må nok vaske skitten sjøl.

Det er imidlertid bare tull å bruke tida på å ønske seg noe man ikke har. Jeg er nok typen som heller bruker krefter på det jeg kan påvirke. Humøret er jevnt over godt. Og jeg er så takknemlig for livet mitt.

Tenk å få et besøk på kontoret midt på dagen på en fredag av en solid, god venninne. Som i tillegg kommer med en nydelig rosebukett, deler raust en klem og en liten pakke ved siden av. Til meg! Det skal sies at denne venninna er noe av det rauseste jeg kjenner. Men likevel. Hun ville bare si tusen takk for en fin tur vi hadde hatt sammen. Gleden var helt på min side.

Så jeg har sittet å tenkt litt i kveld foran peisen. Over de små tingen i hverdagen som man ikke forventer eller opplever så ofte. Det å dele ut en klem og vise at du er glad i noen, at du betyr noe for noen. Det skulle man gjøre oftere.

Så min fredagskveld ble en flott kveld med roser på bordet, litt rødt i glasset, fyr på peisen og jazz på radioen. Men så ble det bare Grandiosa da, men, men. Det er da lov av og til å bare spise for å fylle magen. Det blir sikkert en mer kulinarisk opplevelse en annen gang. 

Snart fredag — M A D A M A N N E

Det er neimen ikke lenge til freddan´. Jeg fatter ikke hvor dagene blir av. Synes det bare er fredager og mandager. Alt i mellom er liksom borte. Og alle planene jeg har som jeg skønner må skyves fremover til neste uke og neste uke og neste….Det betyr at hvis man har lyst til å få […]

via Snart fredag — M A D A M A N N E

Snart fredag

Det er neimen ikke lenge til freddan´. Jeg fatter ikke hvor dagene blir av. Synes det bare er fredager og mandager. Alt i mellom er liksom borte. Og alle planene jeg har som jeg skønner må skyves fremover til neste uke og neste uke og neste….Det betyr at hvis man har lyst til å få ting gjort så må man bare henge i. Jeg ser ikke veldig mye på TV så det bruker jeg ikke så mye tid til.  I så fall så strikker jeg samtidig. Da får jeg liksom unna noe. Strikking er også god terapi for meg. Jeg kan nesten strikke i blinde. Så er det hundene som krever sitt. De skal fores, luftes, bli sett og ha noen utfordringer de også. Så noen timer hver dag går med der også.

Jeg er også interessert i interiør og liker forandringer. Så når jeg blir urolig pleier jeg å «gå rundt med møblene på ryggen». Da er det å ommøblere. Og noen nytt i puter og pledd eller stearinlys gjør store forskjeller i heimen.  Og så i boden å hente inn golvteppa som ble lagt på lager i vår. Og vips så bor du i en annen stue. Jeg liker det slik. Og når du bor alene med kun to hunder som ikke har stemmerett når det gjelder møbler, lar det seg fint gjennomføre. I alle mine år med mann og barn, var det bare å se å få tingene på plass før han kom hjem fra jobb, få TV på plass, koble den og sette godstolen i en slik posisjon at alt var klart til nyhetene. Da gikk det greit da også.

I dag var jeg innom Åse atelier og lånte med noen fine sofaputer hjem. Det er det fine med å bo i Seljord. Bare låne med hjem og prøve. Passer det ikke, så leveres det tilbake neste dag. Ja til og med møbelhandleren er kjempegrei og låner ut. Jeg har kjørt ganske mange godstoler i egen bil og prøvd ut forskjellige farger og fasonger. Og godstol ble det.

 

 

 

 

 

 

Mens jeg likevel var innom Britt Kari, var det nå fristende med et nytt strikkeprosjekt. Jeg elsker garn og stoffbutikker. Der kunne jeg sittet i timevis og kosa meg. Jeg endte opp med et fint Raumaprosjekt i en delikat rosavariant til 11 åringen. Det får bli juleoverraskelse. Så kvelden er reddet. Bare å sette igang.

Jeg har egentlig fått unna mye i dag. Vært hos Anna og Bjønn i Galleri Brøløs og sett på Jan Baker utstillinga som åpna lørdag. Å, så mye fint. Jeg liker Baker sine bilder veldig godt. Prisene var ikke i tråd med min lommebok. Så jeg kjøpte meg kun to stykk nydelige, små kort som var ferdig innramma av Bjønn. Og prisen var overkommelig. Gleder meg til de er klare og kan henges opp på en egnet plass hjemme.

Etter en hektisk dag på jobben ble det en liten tur i regnet med de firbente. De koser seg og løper fritt mens jeg filosoferer. Godt for kropp og sjel.

I dag har det gått i ett kjør på Frivilligsentralen. Jeg er så heldig å ha flinke folk med meg, både ansatte og frivillige.

Først var det Sogevandring til det gamle skolehuset i Svartdal. Etterpå kom vandrerne tilbake til oss for mat og drikke. Det er alltid koselig med de fornøyde og blide historieinterreserte kundene.

Det var også middagsdag hos oss i dag. Og mange kom for å spise god, hjemmelaget middag med dessert og kaffe. Agnes, Ruth og Heidi har stått på både med vaffelsteiking, middagslaging, smøring av smørbrød, vasking, selskapsdamer og mye mer.

 

Så det er kanskje ikke så rart at dagene går fort. Vi henger i stroppen og har det fint på jobben. Hjemme er det fristed og avslapping når det trengs og aktivitet når det er behov for det.

Og så det å skrive blogg da. Det er ikke så enkelt når man ikke er så trena i dette. Men stadig nye ting læres. Moro er det iallefall.

Jeg ønsker alle en fin kveld.

 

 

Dagene som går

En ny dag er halvt unnagjort og kvelden og freden senker seg i heimen.

Med fyr på peisen, P2  på radioen og en god middag unnagjort ligger alt til rette for en god og fredelig kveld.

Nå er alt som kan minne om sommer og varme borte. Høsten er virkelig på plass.

Det er godt å kunne plukke fram gode, varme boblejakker og skjerf. Sommersko pakkes ned og gir plass i garderoben for skoletter og vinterutstyr.

Litt koselig også å kle seg med lune skjerf og deilige vintersko. Jeg har et rikelig utvalg av boblejakker og skjerf. Så det er bare å velge og vrake. Og likevel er det noen favoritter som slenges på hver morgen.

Jeg har et nydelig lite barnebarn som fylte to år i høst. Vi hadde en enkel familiefeiring en søndag. Mine barn bor i Osloområdet og det er av og til et lite puslespill å få til at alle møtes samtidig. Bestemor hadde en liten gave men skulle kjøpe noe fornuftig senere. Og det hadde jeg nesten glemt helt til i dag.

Jeg endte  opp hos Evelyns Magasin som alltid er flinke og hjelpsomme. Det ble noen nusselige rosa ullklær til bruk i barnehagen. Og storesøster på 5 måtte jo også ha noe. To fine pakker  med sløyfer ble gjort klare til å sendes i post. Det er stas for småjenter å gå i postkassa og hente pakke. Jeg fant noen fine bilder som jeg hadde tatt i høst. Av disse lagde jeg en liten fotomontasje til begge jentene. Pakken for avsted i posten i kveld og i løpet av et par dager får nok bestemor en telefon fra storesøster. Hun er en snusfornuftig liten dame som det alltid er morsomt å prate med. Toåringen snakker mest om øyeblikket og det som foregår nå. Og så er det jo alltid tema med hundene til bestemor da.

Dagens hundeluftetur var på Dyrskuplassen. Der er det alltid fint å være både hund og menneske.

 

 

Og nå brenner det i peisen og middag er unnagjort. Så da er det bare å lene seg bakover og kose seg og ikke glemme hvor heldig jeg er som har et hjem og bestemmer over eget liv. Jeg har en fin leilighet og spiser god mat.

Og to firbente venner som er med i sorg og glede. Og så barna og barnebarna da.

Kan man bedre ha det?

16DF6862-C6B9-4502-B5B1A5156CD660FA-4FA587D7-6693-4924-8D53611EB74E151D

En ganske alminnelig regnværsdag

Å stå opp om morgen å være potte tett og posene under øynene er nesten snubletråder, det er ikke en god følelse. Men vi er lært opp til å stå på og komme igang om morran som Bjarne en gang sa. Så etter en Paracet og Ibux går det nå på et vis.

Det er alltid hyggelig å komme på kontoret og møte smilende, nydelige Agnes som har satt

Fine Agnes og Farrah

i gang kaffetrakteren og det lukter kaffe allerede. I dag kommer Farrah også for å være frivillig på kjøkkenet. Så det blir en bra dag!

Vi har etterhvert noen rutiner på morningen med kaffe, et knekkebrød med ost og en morgenprat. Da går vi gjennom dagens gjøremål, prioriterer og ser også på hva vi må ha gjort i løpet av uka. Det er daglig arrangementer på Frivilligsentralen og vi må forberede mat, kafé, sal, møter og innkjøp. Jeg skal ha dagen min på kontoret i dag, men ofte er det uforutsette ting som skjer. Men dagen i dag har vært en god jobbedag. Mye er unnagjort. Alle bøsser til TV innsamlinga er gjort klar. Det er en ganske tidkrevende jobb.

Ved lunsjtider ringer et barnebarn bare for å si hei til favorittbestemoren sin. Og det ble tid til en liten prat. Vi er svært tette vi to. Heldig er den som har noen som er glad i seg.

Tirsdag er det leksehjelp dag og de fine barna kommer til oss etter skolen. Der venter Inger, Berit, Gro, Oddny, Borghild , Ingvild og Åse, og noen ganger flere frivillige. Jeg tar av meg hatten for alle de som stiller opp og gjør en liten forskjell for de som trenger å få litt ekstra norskundervisning. Barna får mat og drikke, vi prater litt og så er det lekser. På ettermiddagen/kvelden kommer de voksne flyktningene og får leksehjelp. Da er det er elever fra Seljord Folkehøgskole som stiller opp og har dette som valgfag. Flott.

Vi har hatt en travel og folksom dag så Agnes og jeg bestemmer oss for å spise middag ute. Jeg kosa meg med torsk med litt (kanskje altfor mye) bacon til.

Det regner og er grått så jeg bestemmer meg for at hundeluftinga i dag blir å putte salt og pepper ( den ene er hvit og den andre er sort) i bilen og kjøre opp i skianlegget i Raudkleiv. Et fantastisk fint turområde. Med lue tredd godt nedover og hansker på rusler vi en halvtimes tid i skogen. De firbente koser seg på egenhånd og jeg filosoferer og gjør unna mye tankearbeid når jeg går slik.

Man blir litt frysen i slikt vær og attpåtil forkjøla så det var godt å fyre opp i peisen. Jeg har en deilig sofa til spisestua mi som jeg pleier å kose meg i om ettermiddagen. Aviser og kaffe og fyr på peisen.

Det er godt å ikke ha noen planer for kvelden. Så etter Dagsnytt 18 flytter jeg inn på TVrommet til nyheter. Strikketøyet hentes frem og jeg koser meg skikkelig. Hundene pleier å ligge oppå fanget, over beina på fotskammelen, ja overalt der jeg setter meg ned. Men nå var jeg plutselig alene og ser at den lille Dennisrøveren ikke er her. Og stille er det overalt. Ok. Noe er på gang. Og ja da. Midt på stuebordet står han og koser seg. Overalt rundt han på golvet og i sofaen er mine garnbunter forvandlet til noen tuer med tråd. Åh………….

Det ble en halvtime med arbeid for å få orden på garnet igjen. Og fakturaen jeg hadde fått i posten er halvt oppspist. Jeg kjefter og smeller litt på lat og sier at han skal sendes tilbake til Kristiansund i morgen. Helt aleine. Jeg vil ikke ha deg her. Han legger hode på skakke og gir meg en god slikk i øret. Han synes det er topp at jeg er i samme rom som han og at vi prater sammen.

Da er det nå ikke så mye igjen av denne kvelden heller da. Ja og så tar det jo tid å skrive blogg da!

I sommer gikk jeg til innkjøp av en diger «hotellpute» som jeg har i senga sammen med vanlige puter. Det er en glede å gå til sengs for å sette seg godt tilbake blant deilige puter og dyner med nyvaska sengetøy og fortsette med 10-15 sider av Ketil Bjørnstads Mitt 60tall. Det er en fantastisk reise tilbake i tid der det å være barn sammen med voksne var helt forskjellig fra idag. Lett å ønske seg tilbake til de dagene. Det rare er at inni hode er jeg faktisk bare som en ungjente. Glømmer åra som har løpt på og skrukker og vondter. Og det er jo bra.

Det var dagen i dag det!

Tar med dette bilde fra varme sommerdager. Og det er nå ikke lenge siden heller 

 

 

 

H for hjem, hund, hage, helse ……

En skikkelig gråmandag  å stå opp til i dag.

Hodet verker og kroppen er ikke utsovet. Men slik er det bare. Jobben kaller.

To firbente venner er over seg av begeistring for at det er morning. Yes! Vi er klare. Minstemann loses ut i hagen for første morgentoalett slik at det ikke blir skvetting inne. Han kommer inn verandadøren i 15 km i timen og tror det er ganske lenge siden vi snakka siste. Det er faktisk bare 70 sekunder siden. Men Dennis som er av rasen Bichon Havanaise er som en borrelås på meg. Han er to skritt bak hele døgnet. Det kan være ganske slitsomt når du har det travelt om morningen,  men han er nå elseklig også da. Han rundsusser meg hvis han får lov. Sitter som en observatør på badet til mor er klar til en liten morgentur. Dina, som er seks år og også et elskelig lite vesen, tusler bare etter.

Rutinene er unnagjort i heimen og så er det suse avsted til kontoret. Mandag er alltid en dag som gir meg gode følelser fordi jeg prøver å strukturere hele uka på jobben sammen med Agnes. Vi er et godt team og får tingene unna.

I dag kommer også Farrah som er somalsk seljording for å være frivllig noen timer på kjøkkenet vårt. Det er vaffeldag og lunsjforbredelser.

Så jeg får sitte i fred på kontoret med mye ugjort arbeid. Og det er ikke ofte.

Til søndag går årets TV innsamling av stabelen og mye skal være klart til da. Det er jeg som har ansvaret for gjennomføringen av denne i vår kommune. Ca 50 bøssebærere skal ut å gå til søndag. Jeg håper alle der hjemme er velvillige og gir til en god sak. I år er tema «Vi får hjelpen «helt» fram». Røde Kors er årets organisasjon.

 

 

En dør i den nye kaféen vår skal byttes og jeg er kjent for å være handlekraftigig og handy, så jeg finner en dør som «passer». Roper på Agnes og setter igang. Men….

Døra var ikke riktig størrelse. Kanskje hadde vært lurt å sjekka det først, men  nei. Tut og kjør. Vi fikk oss en god latter Agnes og meg når døra både var for smal, kort og liten. Ja ja. Det ble en pause fra kontorstolen.

 

 

Dagen går fort og hjemme igjen står to firbente klar innafor døra. Ut på tur og aldri sur. Nei da, man kan ikke være sur med slike familiemedlemmer. Det blir en ikke altfor lang tur langs elva opp til Dyrskuplassen. Og de koser seg! Og da koser jeg meg også.

 

Jeg går å planlegger ettermiddag og kveld. Prøver å la være å planlegge noe som helst, men det er vanskelig å være en slik en. Jeg tenker: Fyre i peisen, et glass rødvin mens jeg koker poteter og steiker fiskekaker. Gleder meg til middag.

Så tenker jeg Dagsnytt 18, boka mi og strikke litt før jeg flytter meg inn på TV rommet og ser litt på nyhetene. Det er mye elendighet å se på, så ofte velger jeg bort TV. Hører radio. Mye fine programmer.

Og nå, nå brenner det på peisen, fiskekakemiddagen var fortreffelig. Bikkjene venter spent på en liten smule fra den rikes bord.
Ja så langt har det jammen blitt en fin ettermiddag/kveld.
Bare kaffe og en liten sjokolade så..

Ganske artig å skrive blogg. Flere skulle prøve.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Sønda´morra blues»

Søndag og en laaang, slakk morgen.

Det er det optimale for meg i en ellers travel hverdag. Men i dag er det langt fra optimalt. Nesa renner, kløende sår under nesa og tett i pappen. Ja, ja. Det er nå ikke dødelig da!

Etter egg og bacon-frokost og flere aviser lest sitter jeg og leker med Mac´n og tenker hva skal denne dagen brukes til da?

 

I går var det en nydelig lørdag selv om det var surt og kaldt. Hagen skulle klareres for vinteren. Det er litt av en jobb selv om det bare er et lite frimerke av en hageflekk. Utrulig hva slike som meg greier å få på plass til i løpet av sesongen. Trilleborra ble fylt opp med fortsatt store, flotte blomstrende geraniumer. Roser ble klippt. Og avfallet kjørt vekk. Potter vasket og lagret. Presenningen til utemøblene hentet fram og lagt over.

 

 

Og de to firbente flokkmedlemmene var yre av begeistring for at matmor var hjemme hele dagen og ute! Og slokna ganske fort når kvelden kom.

 

 

Så i dag er det innedag.

Strikking er en favorittsyssel. Det er også terapi når hodet er fullt av jobbprosjekter. Jeg har kasser med garn. Avslutta et fint strikkearbeid i gårkveld.

Nå er det klart for å starte på noe nytt. Et av min fine barnebarn har stadig strikkeplagg på ønskelista. Hun er en ung dame med god smak og det er sjeldent enkle ting hun ønsker. Sist hun ringte og vi snakket strikking og mote fortalte hun meg at ponchoen hun ønsket seg kanskje var noe komplisert! Men du besta, du greier nok det du. Snakk om å ha tro på noen!

Og bestemor strikker det som bestilles.

Siste arbeid til frøken var en deilig strikkelue. Og den ble godt mottatt.

Så nå må jeg slenge mer ved på peisen og hente frem garnlageret!

Ha en strålende søndag alle sammen.